Norway

Psykologer rømmer det offentlig og jobber privat i stedet. Men mange pasienter har ikke råd til å betale.

De siste ti årene har antall private psykologer mer enn doblet seg. Men for Anne Gropen Olsen er ikke dette et alternativ. Hun har ikke råd.

Anne Gropen Olsen fikk avslag på hjelp i det offentlige. Hun har ikke råd til privat psykolog. Redningen ble ansatte på det lokale treffsenteret.

Når du har det vanskelig, er første bud for bedring å ta imot hjelp. Men når ingen er der for deg, hva da?

Anne Gropen Olsen (52) har slitt lenge. Hadde livet hennes vært en bok, ville kapitlene vært dystre: Overgrep, mobbing, dødsfall, sykdom.

For tre år siden klarte hun endelig å fortelle fastlegen om plagene sine. Han lyttet, trøstet, lyttet igjen, før han skrev en henvisning til et distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Oslo.

I henvisningen var alt det vonde fra livet hennes komprimert til små, spisse legeord. Det sto om depressive symptomer, kroniske suicidaltanker og store fysiske plager.

Svaret kom noen dager senere:

Olsen har ikke fått hjelp siden den gang. Hun forsøkte å henvende seg til bydelen, men opplevde ikke at det var nok. Dermed sto hun igjen med løsningen stadig flere tyr til: privat psykolog.

Her er det sjeldent ventetid, og du trenger heller ingen henvisning. Men 45 minutter med terapi koster gjerne 1500 kroner. For Olsen er det uaktuelt.

– Jeg har ikke råd. Jeg har tenkt tanken mange ganger, men det går bare ikke økonomisk.

Stadig flere jobber privat

Det offentlige helsevesenet har lange ventelister og mottar mer alvorlige problemstillinger enn før. I dag er ventetiden i Helse sørøst 45 dager i snitt. Bare ett av landets helseforetak har ventetid under 40 dager.

Olsen ble henvist til Søndre Oslo DPS. Seksjonsleder Marius Mikalsen kan ikke uttale seg om enkeltsaker, men sier de opplever en klar økning i antall henvisninger. Økningen har vært tydelig i flere år. Avslagsprosenten ligger relativt stabilt på mellom 18–26 prosent.

De lange køene påvirker ikke bare pasientene, men også ansatte. Stadig flere psykologer slutter å jobbe i det offentlige. Psykologforeningens medlemsregister bekrefter at mange går over til det private.

De siste ti årene har antall private psykologer mer enn doblet seg, ifølge en ny undersøkelse fra Oslo Economics. Men tilgangen avhenger av hvor du bor i landet. Oslo skiller seg ut med klart høyest dekning av private psykologer.

Psykologene er ikke likt fordelt i byen. Sentrum er best representert, mens nesten ingen jobber øst i Oslo.

Få av pasientene har minoritetsbakgrunn eller lav sosioøkonomisk status, ifølge rapporten.

Utviklingen bekymrer Psykologforeningen. President Håkon Skard frykter at de som trenger det mest, ikke får hjelp.

– På sikt risikerer vi et todelt helsevesen hvor lommebok og bosted avgjør tilgang til helsehjelp.

Han sier det haster å få på plass tiltak. Og får støtte fra psykologene i undersøkelsen. Mange svarer at mennesker med milde til moderate lidelser blir avvist i spesialisthelsetjenesten fordi de er «for friske». Avhengig av bosted og økonomi, kan de ende opp uten hjelp.

Dermed overlates de til fastlegen. Anne Gropen Olsen omtaler sin fastlege som «en redning» da hun ikke fikk hjelp. Likevel utgjør dette en svakhet, står det i rapporten. Belastning blir stor på et allerede presset fastlegesystem.

Stress og sykefravær

Psykologforeningen tror flukten fra det offentlige skyldes arbeidsforholdene.

De får stadig henvendelser fra medlemmer om krevende arbeidshverdager, slitasje og stress. Resultatet er lange sykefravær og utbrenthet.

Ifølge deres egen medlemsundersøkelse fra 2021 sier én av tre psykologer at de ofte ikke får nok tid med pasientene til å gi god behandling. Én av fire må ofte avslutte før pasienten er ferdigbehandlet.

Skard hevder dagens psykiske helsetjenester er underdimensjonerte med for mye administrasjon og for lite tid til pasientene.

– Helprivate har dårligere pensjonsvilkår og mindre sosial sikkerhet. Likevel søker stadig flere psykologer seg til dette, også de unge.

Ifølge Skard rekrutterer det private nå såpass mye bedre at de faglige vilkårene i det offentlige må gjennomgås.

Han etterlyser en opptrappingsplan for psykisk helse.

Jobber på treffsenter

For Olsen har de siste to årene vært preget av mørke, angst og mareritt.

Av og til har hun krefter til å gå en liten tur i nærområdet. I vår ble hun sett av ansatte ved Krystallen treffsenter. De sa hei, spurte hvordan det gikk med henne. Smil og telefonnummer ble vekslet. Noen uker senere sto Olsen i osen fra vaffeljernet og hjalp til på senteret.

For Anne Gropen Olsen har det vært stor hjelp i å bidra ved det lokale treffsenteret. Her steker hun vafler og prater med de eldre.

– De har vært helt fantastiske. Det er de ansatte her som er grunnen for at jeg er på vei opp nå. Ikke psykisk helsevern.

På gode dager kommer Olsen innom for å lage røre, rydde kopper og tallerkener, dekke bord og prate med de gamle. Hun deltar på strikkekafé og hyggetreff. Det store høydepunktet er harryturen til Strømstad. Olsen står øverst på deltagerlisten.

Ventelisten for hjelp har hun for lengst gitt opp.

– Jeg tar ikke kontakt igjen. Jeg vil ikke være en byrde. Etter et avslag som det der.

Olsen sier hun forteller om vanskene sine for andres del. – Det er altfor vanskelig å få hjelp i dag. Ventetiden er for lang, og så avviser de for mange.

Lite verdt

Når det vurderes om en pasient skal behandles, bruker spesialistene ved DPS noe som heter prioriteringsveilederen fra Helsedirektoratet.

Dette står også i avslaget Olsen fikk: Prioriteringsveilederen vektlegger alvorlighetsgrad, nytte av utredning og kostnadseffektivitet.

Olsen har ikke klart å slippe det siste ordet. At det ikke er kostnadseffektivt å hjelpe henne.

– Det synes jeg er forkastelig. Tenk å si det til et annet menneske. Da føler du deg ikke mye verdt.

I mange år har Olsen hatt en stemme inni seg som sier det samme. At hun ikke er verdt noe.

– Så sier søren meg DPS-en det samme.


Source link

Related Articles

Back to top button