Norway

Hvordan skal vi tenke om krig i Ukraina? Begynn med ukrainerne.

  • Timothy Snyder

    Historiker, Yale-universitetet

USAs utenriksminister Antony Blinken (t.v.) møtte sin russiske kollega Sergej Lavrov i Sveits i januar i år for å diskutere Ukraina.

Begynn med ukrainerne.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg blir stadig spurt om Russland kommer til å invadere Ukraina igjen. Jeg vet ikke. Sist gang Russland angrep Ukraina, i 2014, forutså jeg det, stikk imot det de fleste trodde.

Denne gangen er vi alle klar over at Russland kan komme til å invadere Ukraina. Det har tross alt hendt en gang allerede, for ikke så svært lenge siden, og russerne har mer enn 100.000 soldater ved grensen i tillegg til dem som er stasjonert i de delene av Ukraina som de allerede okkuperer.

Men jeg er ikke sikker på hva som vil skje nå. Jeg er faktisk ikke engang sikker på at det er enighet blant de russiske elitene om hva som bør skje nå.

Lidelsene ville bli mye verre nå

En invasjon i Ukraina vil være et skrekkscenario for ukrainerne, som ikke har gjort noe for å fremkalle den. Ukraina har omtrent 14.000 falne og to millioner interne flyktninger fra den siste russiske invasjonen, og lidelsene ville bli mye verre nå.

Styrkene som Russland har utplassert, er i stand til å skape forferdelige ødeleggelser. Men det ville også være et virkelig dumt trekk fra Russlands side, og temmelig mange russere er klar over det.

Det ville antagelig bli nokså mye det samme som den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979 – et tilsynelatende heldig trekk først, men systemødeleggende etter noen få år.

Alt som svekker Biden

Men hva dreier det seg om egentlig? Hvorfor nå, og hvorfor Ukraina?

I 2014 var den russiske invasjonen i Ukraina del av en større offensiv mot demokratiet i Europa og USA. Russland var i stand til å kjøre sine egne politiske «memes» gjennom vestlige medier og til og med skape tvil om sine offensive operasjoner enda mens de var i gang.

Russlands propagandaseier i Ukraina i 2014 var en stimulans til cyberkrigføring mot EU-land og USA. Men for tiden synes russisk propaganda å være mye mindre effektiv. Den virker klumpete og kjedelig.

President Vladimir Putins trussel om å invadere Ukraina har åpenbart med Europa og USA å gjøre, men denne gangen kanskje på en annen måte.

I stedet for å invadere uten varsel, har Russland demonstrativt forberedt seg på en invasjon og så advart Vesten om at hva som enn måtte skje, bare er Vestens feil.

Russland har satt europeerne på sidelinjen og insistert på å snakke direkte med amerikanerne. Dette har (nok en gang) satt Ukraina på agendaen i amerikansk innenrikspolitikk, på en måte som gjør det vanskelig for president Biden.

Kanskje nettopp det er poenget. Moskva foretrekker en Trump-administrasjon fremfor en Biden-administrasjon. Trump har sagt at han i en ny presidentperiode vil trekke USA ut av Nato. Alt som svekker Biden, kan altså sies å være i russernes interesse, eller rettere – i Putin-regimets interesse.

Putins merkelige essay

Men er alt strategisk? I juli publiserte president Putin et merkelig essay om Ukraina og Russland og deres historiske forbindelse. Det presenterte den slags argumenter som får historikere til å hoppe i stolen.

Hovedideen er at for 1000 år siden var det et land som het Rus, den viktigste byen i Rus var Kiev, og nå 1000 år senere er Kiev hovedstad i Ukraina, og derfor kan ikke Ukraina være noe virkelig land, og alle involverte og etterkommerne deres må være russere eller russernes brodernasjon.

En historiker konfrontert med dette rotet er i samme ulykkelige situasjon som en zoolog i et slakteri. Du har jo ekspertise og føler du må si noe, så derfor: Jo, det er helt klart et lårbein, og den brusken er sannsynligvis fra en snute, og det der er en bit av leveren.

Men dette er ikke jobben din, og du ønsker av hele ditt hjerte at du var et annet sted.

Du kan faktisk ikke gå inn i en historisk diskusjon med folk som har bestemt seg for å tro på en myte

Så jeg kan si: Rus ble grunnlagt av vikingene, Moskva eksisterte ikke på den tiden, Kiev ble ikke styrt fra Moskva før sent i sin historie, fortellingen om brodernasjonene er noe nytt, og for den saks skyld er identitet i den moderne betydningen også det.

Men du kan faktisk ikke gå inn i en historisk diskusjon med folk som har bestemt seg for å tro på en myte, langt mindre med presidenter som tror at fortiden bare eksisterer for å bekrefte deres nåværende fordommer.

Usikkerheten angående russisk identitet

Det mest slående med Putins essay er den underliggende usikkerheten angående russisk identitet.

Når du hevder at naboene er dine brødre, har du en identitetskrise. Det er et godt tysk ordspråk om dette: «Und willst Du nicht mein Bruder sen, so schlag’ ich Dir den Schädel ein», altså «hvis du ikke vil være broren min, slår jeg inn skallen på deg».

Det er den holdningen Putin inntar. I essayet hans mangler det en fremtid for Russland, og en nasjon handler mye mer om fremtid enn om fortid.

Nasjonalitet handler om den måten folk i nåtiden tenker om hva som skal komme. Hvis ukrainerne ser seg som et nasjonalt fellesskap med en fremtid sammen i en stat, så er saken avgjort. Ideen om at en diktator i et annet land bestemmer hvem som er en nasjon og hvem som ikke er det, kaller vi historisk sett for imperialisme.

Det mest slående med Putins essay er den underliggende usikkerheten angående russisk identitet

Det faktum at Putin misforstår verden, betyr derimot ikke at han ikke kan endre den. Det kan være mulig at han faktisk tror på det han skrev.

Det finnes folk i Kreml og i de russiske væpnede styrkene som vet svært godt at Putins syn på Ukraina ikke stemmer med virkeligheten. Hvis det hadde stemt, ville ukrainerne ha ønsket Russlands siste invasjon velkommen.

Det offisielle synspunktet er at de gjorde det, men det finnes en mengde russerne som vet bedre. Og det er enda flere russere som ikke bryr seg en døyt, men som ikke deler det ekstreme synet på saken som fremmes av presidenten deres.

Amerikanerne er i en umulig situasjon

Det at alle russiske representanter må handle som om Putins essay er sant, skaper et problem for amerikanske og europeiske forhandlere.

Putin gir Vesten skylden for noe Russland gjorde, nemlig å dytte ukrainsk politikk i retning Nato.

I Putins essay er påstanden at ukrainerne tilhører et større fellesskap sammen med Russland, men er blitt misledet av Vestens uærlighet.

Vel, det er alltid nok uærlighet for alle, og fornuftige folk kan være uenige om Ukraina bør få invitasjon til å bli Nato-medlem. Men det enkle faktum er at Ukrainas nåværende vestlige orientering er et resultat av den siste russiske invasjonen.

Putin gir Vesten skylden for noe Russland gjorde, nemlig å dytte ukrainsk politikk i retning Nato

Så amerikanerne er i en umulig situasjon. Det skal visstnok være USAs feil at ukrainerne har snudd seg vekk fra sin naturlige russiske skjebne. Hvis amerikanerne påpeker at Russland invaderte Ukraina i 2014, og at dette ligger bak Russlands manglende popularitet i Ukraina og det ukrainske ønsket om sikkerhetsgarantier, møter de på hardnakket benektelse og rå fiendtlighet.

Putins offisielle ideologi blir brakt i harnisk av de grunnleggende fakta.

Strategi slo feil

Da Russland invaderte Ukraina sist gang, viste russerne en overraskende evne til å skaffe seg positive overskrifter. De russiske troppene klarte ikke så godt å bevege frontlinjene.

Krim-halvøya, der Russland allerede hadde marinebaser, ble riktignok raskt okkupert av russiske soldater uten militære distinksjoner. Men ellers, der de måtte stole på lokale og russiske irregulære styrker og enheter fra den russiske hæren som var blitt sendt langveis fra, klarte Moskva å kontrollere langt mindre territorium enn forventet.

Krigen var brutal med omfattende beskytning fra den russiske siden av grensen og med bruk av russiske luftvernraketter for å skyte ned ukrainske transportfly (og i tillegg et sivilt rutefly, MH17).

Men den grunnleggende russiske strategien med å stimulere til opprør mot den ukrainske regjeringen, slo feil de fleste stedene den ble prøvd. Russland okkuperer nå deler av to sørøstlige ukrainske provinser, Luhansk og Donetsk, under dekke av at de er «republikker».

Det er ikke nå noen patriotisk eufori i Russland om å invadere Ukraina igjen

Ukrainsk hær i bedre form

Nå vil det være både flere og bedre trente soldater. Den russiske hæren er i bedre form nå enn den var i 2014. På den annen side så er også den ukrainske hæren det.

I 2014 var Ukraina midt i en revolusjon og fullstendig ute av stand til å forsvare seg. Heller ikke nå er hæren i stand til å stå imot Russland, men den vil være i stand til å gjøre mye større skade enn for åtte år siden.

Det er ikke nå noen patriotisk eufori i Russland om å invadere Ukraina igjen. Og selv om russiske ledere liker å skryte av hvor tøffe de er, er de nesten like følsomme overfor tap av liv som amerikanske ledere er. I 2014 fikk noen modige russiske reportere skriveforbud fordi de skrev om russere som ble drept i kamp.

Det russiske sivile samfunnet er under strengere kontroll nå enn i 2014, og bare en svært modig og dyktig russisk reporter vil klare å rapportere fra krigen nå. Men det vil sannsynligvis fortsatt være vanskelig å undertrykke nyheter om russiske falne.

Geopolitikk

Den russiske propagandaen som virket sist gang, omhandlet Ukraina som ble fremstilt som reaksjonært eller homoseksuelt, nasjonalistisk eller kosmopolitisk, alt etter hvilket publikum propagandaen rettet seg mot.

Denne gangen er det mer som om vi ikke skal tenke på Ukraina i det hele tatt, men derimot bare være opptatt av geopolitikk.

Den russiske vinklingen at Amerika har skylden, antyder at Ukraina ikke virkelig er en selvstendig stat, og at det ukrainske folks krigserfaringer ikke virkelig betyr noe. Den avleder oss også fra den faktiske ukrainske politikken.

En av de første handlingene det uavhengige Ukraina foretok, var fjerning av kjernefysiske våpen. Ukraina var en gang verdens tredje største atomvåpenmakt, i alle fall hva angikk antall våpen på landets territorium. Landet oppga sine kjernefysiske våpen i 1994 i bytte mot sikkerhetsgarantier fra Storbritannia, USA – og Russland.

Russlands tidligere og nå mulige invasjoner i Ukraina skader den globale saken om ikke-spredning av kjernefysiske våpen fordi de synes å vise at land som gir opp kjernefysiske våpen, blir angrepet av sine naboer.

Forsoningsutspill mot Putin

Under den nåværende presidenten har Ukraina vist seg forsonende mot Russland.

Volodymyr Zelenskyj, Ukrainas president, ble valgt i 2019 av et slitent folk med det løftet at han ville bringe krigen til en slutt. Hans forsoningsutspill mot Putin er blitt møtt med opptrapping av krigen fra russisk side. Dette er kanskje en grunn til at russisk propaganda fokuserer på Vesten og USA.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, her avbildet i 2019.

Hvis vi tar oss tid til å tenke på Ukraina som et land, må vi umiddelbart spørre: Av hvilken grunn skulle dette folket bli invadert? Igjen?

I motsetning til Russland er Ukraina et demokrati. I motsetning til Putin kom Zelenskyj til makten gjennom et troverdig valg hvor motkandidatene (en av dem var den sittende presidenten) hadde tilgang til mediene og var i stand til å konkurrere.

(Dette er en fundamental forskjell på Ukraina og Russland. I Ukraina har presidenter tapt valg og forlatt embetet. Det har ikke skjedd ennå i Russland.)

Argumenter i russisk propaganda

Et av hovedargumentene i Russlands tradisjonelle angrep på Ukraina har vært at «russiskspråklige» i Ukraina undertrykkes. Dette begrepet brukes misvisende idet de fleste ukrainere er tospråklige med både ukrainsk og russisk i noen grad, og fordi språk ikke bestemmer ens identitet (i så fall ville jeg vært engelskmann).

Men i den grad vi kan snakke om «russiskspråklige» i Ukraina, er den ukrainske presidenten selv en av dem. Zelenskyj er fra Øst-Ukraina, og russisk er det dominerende språket hans. En «russiskspråklig» i Ukraina kan altså bli valgt til president. Faktisk er «russiskspråklige» langt friere i den forstand i Ukraina enn «russiskspråklige» i Russland. I Russland er det ikke demokrati for noen.

Et annet argument i russisk propaganda har vært at Ukraina er ubeboelig for jøder.

Zelenskyj er jødisk. Da Zelenskyj ble president, var tilfeldigvis også statsministeren jødisk. I flere måneder i 2019 var Ukraina det eneste landet (foruten Israel) som både hadde jødisk statsoverhode og jødisk regjeringsleder.

I Putins essay, og enda mer direkte i en senere artikkel av hans tidligere politiske partner Dmitrij Medvedev, fremstilles denne saken som bevis på Ukrainas manglende suverenitet og dets avhengighet av Vesten. Medvedevs språk nærmer seg for øvrig antisemittisk territorium.

Forhandlinger på bredere basis

Så hva kan gjøres? Forhandlinger synes både nødvendige og vanskelige.

Ukrainerne må helt klart inkluderes. Praksisen med å ekskludere det landet det gjelder fra diskusjoner om dets fremtid, har en svært dårlig stamtavle.

Amerika er ikke ansvarlig for alt, så det kan ikke levere alt det russerne ser ut til å ønske, nemlig en alternativ virkelighet hvor Russland ikke har gjort nabolandet til fiende ved å invadere det. Eller kanskje en alternativ virkelighet der Sovjetunionen ikke har falt fra hverandre, eller en der det gamle sovjetimperiet ble holdt sammen gjennom beundring for Russland.

Dette er drømmer ingen kan oppfylle.

Som et klart tegn på hvor kinkig Russlands posisjon er, la Moskva to avtaleutkast til på bordet og ba om at de signeres akkurat slik ordlyden er. I disse ble amerikanerne bedt om å akseptere betingelser som Kreml helt klart måtte vite at de ikke kan akseptere siden de da ville ha underskrevet på tapet av selvstendighet for andre land, spesielt Ukraina.

Det som ser ut til å være verdt å prøve, er forhandlinger på bredere basis, ikke begrenset til Russlands spesifikke krav eller ambisjoner, men ved å akseptere det grunnleggende premisset at noe er galt i det europeiske sikkerhetssystemet.

Akkurat hva det måtte være, vil selvsagt se forskjellig ut i forskjellige hovedsteder, for eksempel fra Kiev, men det er hva forhandlinger dreier seg om når alt kommer til alt.

Noe Amerika og Russland har felles, er at diplomatene deres er blitt nedgradert i de seneste årene. Kanskje de burde gis noe alvorlig å arbeide med, noe som kan skape virkelig historie.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.

Denne teksten ble først publisert på Timothy Snyders Substack-side.



Source link

Related Articles

Back to top button