- Eivind Løvdal
Daglig leder i Geitmyra matkultursenter for barn
Hvem eier humlesus, fuglesang og gleden av å være i naturen? Det gjør ingen.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I et debattinnlegg 29. september i Aftenposten skriver Sol Esperanza Pellier om sine barndomsopplevelser på Geitmyra skolehage og advarer mot konsekvensene av besøksdrivhuset Stiftelsen Geitmyra matkultursenter for barn har fått tillatelse til å bygge på området. Området bør bevares slik det alltid har vært, mener hun.
Selv om diskusjonen om drivhuset tidvis har vært hard, tror jeg samtidig vi er enige om mye: Det eneste grøntområdet i Oslo som er etablert for barn og unge, er viktig.
Problemet er at altfor få barn får glede av området. I mange tiår har tendensen vært nedadgående. De siste tallene indikerer at det dreier seg om noen titalls skoleklasser. Og hvis du går forbi området i dag, er det piggtråd, høye gjerder og hengelåser på portene. Kun én anonym port er åpen deler av dagen.
Området trenger mer aktivitet: Vi mener 40.000 kvadratmeter skolehage bør ha plass til private parseller, kommunal skolehage, ideelle aktører som oss – og ikke minst mange flere barn.
Besøksdrivhuset skal stå i et hjørne hvor det i dag ikke dyrkes noe, og som skolehageledelsen sier at ikke betyr tap av matjord. Barna skal fortsatt være ute i all slags vær. Plante i jorden, vanne, få jord under neglene – lukte den våte jorden. Og de kan få komme inn og tilberede maten de har dyrket og høstet.
Huset vil gjøre sesongen i skolehagen lengre og få inn mange barn og unge som i dag ikke vet at Geitmyra skolehager finnes. Slik kan nye generasjoner oppleve den samme gleden og kunnskapen Esperanza Pellier gjorde i sin barndom, og som hun bærer med seg minner om den dag i dag.
Eivind Løvdal, daglig leder i Geitmyra matkultursenter for barn
Source link
