Norway

11 år gammel viste Kjetil Borch muskler til fotografen. 20 år senere kunne han gjøre det samme med OL-medalje.

TOKYO (Aftenposten): I natt tok Kjetil Borch OL-sølv i roing – 20 år etter at han fikk et engangskamera i bursdagsgave, tok av seg på overkroppen og flekset muskler.

På den nest siste dagen i juli sto Kjetil Borch på rostadion med sølvmedalje rundt halsen.

20 år etter fotoshooten med engangskameraet viste han mer muskler. De har kommet etter mange år med trening. To økter om dagen. Blodslit. En lang vei for å nå det alle higer etter i olympiske leker: Medalje.

Men det siste året har vært blytungt, med samlivsbrudd og alvorlig sykdom i nær familie. Vestfoldingen ville ikke prate om det, men fortalte at dette hadde tappet ham for energi.

Sølv er absolutt innenfor. Kjetil Borch (bortest) er i mål for denne gangen.

Ville ikke se ut av båten

Underveis i finaleløpet hadde 31-åringen et smalt fokus. Han tittet ikke engang til siden, fordi det kunne gagne konkurrentene at han «mistet hodet ut av båten».

Han kjørte sitt eget løp i singlesculleren, mens grekeren Stefanos Ntouskos litt over halvveis fant noen krefter han ikke visste at han hadde.

– Jeg kikket ned i hatten for å se om det var noe å hente, men der var det tomt, sier Borch.

«Hvor langt var jeg unna?»

Borchs første spørsmål til trener Johan Flodin hadde en båtlengde som svar. Bak ham igjen kom Damir Martin fra Kroatia:

– En medalje fra OL kan bli litt av en historie å fortelle, sa kroaten etterpå.

Øynene var røde, følelsene lå utenpå ansiktet.

Borch slår frustrert i vannet etter målgang og sølvmedalje. Han kom på bedre tanker.

Måtte lures til å trene

Borch har også en historie å fortelle, for konkurranseinstinktet var der fra tidlig alder. Var det noe å konkurrere om, sa han ja. Det merket foreldrene godt.

Som seks-syvåring, og med 18 minusgrader ute, visste de hvordan de skulle trigge ham. Samtalen kunne være slik:

Mor: «Kan ikke du hente ved i boden?»

Sønnen: «Det er kaldt, det orker jeg ikke.»

Mor: «Vi kan ta tiden på deg.»

Unggutten løp av sted, fortere enn svint. Senere har alt dreid seg om å ro så fort som mulig. Men han likte ikke å trene i starten, opplyser Daniel Berge Lilltveit, som var hans andre trener.

– Vi måtte jobbe med ham for at han skulle skjønne talentet sitt. Han likte best å være sosial og en spilloppmaker. Flere i klubben prøvde å få ham med på trening. Vi måtte lure ham.

I finalen sto Lilltveit der med lukkede øyne. 39-åringen har vært landslagets fysioterapeut i mange år. Han turte ikke å se på, men trippet rundt.

«Det så sikkert helt idiotisk ut. Komisk. Men sånn er jeg».

Overraskelsesmannen fra Hellas, gullvinner Stefanos Ntouskos (t.v.) får en varm hilsen fra toer Kjetil Borch. Dette var den første medaljen noensinne for Hellas i roing.

En uventet blomsterhilsen

Da han åpnet øynene helt på slutten, fikk han se den norske roeren ta 2.-plassen. Det var ett steg opp fra OL i Rio, da det ble bronse med Olaf Tufte i dobbeltsculler.

Det Lilltveit tenkte den gangen da Borch var 15–16-år, holdt stikk: «Han er et eksepsjonelt talent.»

For første gang på roarenaen var det lyd. Masse lyd fra publikum, som fikk tribunene til å ligne et mesterskap uten pandemi. De mange kineserne jublet høylytt for sine egne som var i aktivitet tidligere. Men alle roerne fikk klapp på veien. Lyden fra bilene på motorveien, som roerne hadde i bakgrunnen, ble overdøvet.

Japanerne er raskt fremme med mobilene sine, for å ta bilde av Kjetil Borch på vei til pressekonferansen.

God tur til Paris

Borch, med Norge horisontalt på ryggen, er allerede motivert for Paris. Da han hadde fått medalje, som han måtte ta selv fra et brett, vinket han Hanne Staff til seg. Det er roernes coach, men også leirsjefen for dem i OL.

Hun fikk blomsterbuketten med tre solsikker, tre nelliker og noen andre blå blomster. Det hadde Olympiatoppens representant aldri opplevd tidligere. Sølvgutten ville vise sin takknemlighet på den måten.

Cathrine Eriksen, den første treneren, som bidro til at han fortsatte med roing i Horten roklubb, får helt sikkert høre fra ham.

En medalje å se på i årene som kommer, og allerede om to år er det OL-kvalifisering.

På nippet til å gi seg

Norges eneste medaljevinner i en tropp som hadde én medalje som mål, men håpet på tre, vil videre. Han står med en stor melkesjokolade han har fått, putter den i bagen og sier at han ikke har spist sjokolade siden 2017. Men han er fortsatt sulten.

Nå er det et nytt OL som gjelder. Det vil bli hans fjerde, men det blir uten treneren han liker så godt, Johan Flodin, som vil videre nå.

Borch sier at han er veldig motivert. Bronse i Rio, sølv i Tokyo og gull i Paris 2022? Alt er mulig i hans hode.

– Har du noen gang i din karriere vært på vei til å kutte ut?

– Ja, i Portugal høsten 2014. Jeg hadde et dårlig VM i Amsterdam. Rodde med Nils Jakob Hoff. Vi er to forskjellige personer. Etter en VM-opptur i 2013 ble vi dømt vekk i en hinsides dårlig bane. Vi skulle vært i finalen. Det ble et resultatløst år. Etter det følte jeg at det var lite motiverende å dra på trening. Jeg hadde ikke lyst til å gi noe av meg selv. På en treningsleir i Algarve vurderte jeg å snu, hente passet og dra hjem.

Det er bare tre år til neste OL. Kjetil Borch skal ro videre til Paris.

Han var mentalt sliten, manglet overskudd og var en dårlig lagspiller.

Borch forteller om den merkelige hendelsen, men så slo vinnerhjernen inn, den som har gitt ham så mange oppturer og bidratt til at han hentet så mye ved.

Han tenkte: «Hvis jeg gir meg nå, vil mange utøvere gni seg i hendene.»

Isteden klappet de for hverandre, de tre på den flate pallen denne fredagen i Tokyo, med lette krusninger på vannoverflaten.

Sverri Nielsen, som Borch kaller et beist, og var den han trodde ville ta gullet, fikk bare 5.-plassen. Toppidrett gir aldri noen garantier. Derfor var Borch oppriktig glad for sølvet.

I Paris vil han være 34 år. Det er ingen alder, sier han.

Det skal ikke stå på motivasjonen.


Source link

Related Articles

Back to top button